Den store reformfella

Den store reformfellen

Det har blitt et mønster at besluttende myndigheter løser samfunnsutfordringer ved å sette i gang reformer for at vi skal få det bedre. Forskernes evalueringer viser at en slik mekanisk tenkning som reformene er basert på, ikke er egnet til å løse samfunnsmessige utfordringer som har med mennesker å gjøre. Tvert om, så skaper reformer problemer. Vi mennesker er tross alt natur med behov, tanker, følelser, biologi, kjemi og fysikk  – ja som er under påvirkning og samspill med omgivelsene. Vi er IKKE maskiner, så programmert omstilling alene fungerer dårlig.

Reformer er toppstyrt, planlagt forandring, der motivene egentlig aldri kommer helt klart frem synes jeg. Så viser det seg at det aldri helt går som myndighetene sier de har planlagt heller. Slik er det når man har med mennesker og ikke maskiner å gjøre.  Reformer forflytter bare utfordringene over på andre områder har vi erfart. Der reformer var ment til å løse utfordringer ble det bare verre. For eksempel fikk både pasienter og ansatte bære belastningen ved sykehusreformen. Det var og er, fortsatt brukere og ansatte som har fått kjenne konsekvensene ved NAV reformen. Samhandlingsreformen forskyver bare problemene som 2. linjetjenesten har med sprengte budsjetter – over på kommunene, noen pasienter kastes litt frem og tilbake. Andre lurer fortsatt på hva man oppnådde ved skolereformen for mange år tilbake.

Jeg skjønner politikernes behov for å gjøre noe, men hva med å prøve noe nytt? Dessverre, nå er det kommunesektoren som skal gjennom en reform, selv om det kommer advarsler også fra forskernes hold. Når man vet på forhånd at reformer har en alvorlig slagside for oss, er det litt skremmende at myndighetene fortsetter med den forslitte maskinfeilmetoden som ikke virker synes jeg.

For en stund siden sendte jeg til noen myndighetspersoner et forslag om et forsøk som er ment å bidra til å sette lys på noen grunnleggende utfordringer ved sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Forslaget ivaretok spesielt hensynet til de sykemeldte, men rokket ved noen av de etablerte rollene og arbeidsfordelingen i arbeidet med sykefraværsoppfølgingen. Jeg anser meg selv å inneha både erfaring og være kompetent nok til å kunne komme med forslag på dette området, så jeg hadde en forventning om å bli behandlet seriøst. Hvordan jeg ble møtt er kanskje symptomatisk for noen av de kulturelle utfordringene vi har: Det er ekstremt vanskelig for oss på gulvet å få frem ideer, og bli hørt for våre erfaringers skyld.  Svaret jeg fikk var som følger, sitat: Takk for at du jobber med nye ideer og innfallsvinkler som du observerer fra din arbeidsplass….kan ikke se at dette er noe å lage politikk ut av.

Helt sprøtt med tanke på de kostnadene som frafallet fra arbeidslivet har! Siden jeg sjelden er en person som gir meg i første omgang, sendte jeg likegodt forslaget videre til noen sentrale besluttende myndighetspersoner. Mitt innspill er virkelig noe jeg har stor tro på. Derfor tilbød jeg meg å presentere forslaget personlig, for å forklare eventuelle uklarheter. Her fikk jeg ingen som helst respons eller svar i det hele tatt!

Myndigheter og politikere er på sin side veldig oppmerksom på at det er behov for innovasjon og nyskapning både på helse og velferdsområdet.  Arbeidslivet flater ut, konkurransen om arbeidsplasser hardner til, og det et faresignal at noen grupper i befolkningen står i fare for å bli stigmatisert. Ungdommens fall fra skole, som sliter med problemer som gjør at de har vansker med å komme inn i arbeidslivet er en gruppe. Så er det kvinnene som har et uforklarlig høyt sykefravær, dessuten er det et problem med seniorene. De havner stadig nederst i bunken over de man ønsker å ha i arbeidslivet.

Når jeg leser myndighetenes forsknings – og innovasjonsstrategi for helse og omsorgssektoren, så lurer jeg på hvordan det står til med myndighetene egne evne til innovasjon når det stadig er reformer som blir løsningen på samfunnsproblem? For eksempel har myndighetene ikke invitert med en eneste alternativ behandlingsaktør med i utforming av innovasjonsstrategien for helse, til tross for at befolkningen bruker milliarder på alternativ behandling årlig. Kan det bli noe nytt når det er de samme aktørene som er med: Legemiddelindustrien, de tradisjonelle forskningsmiljøene og helsetjenesten selv?

Hvilke ledere våger å gå utenfor boksen i reformenes tid forresten? Offentlig sektor størkner stadig i mer rutiner og kontroll. I privat sektor henger vi etter med nyskapning, og konkurransen hardner til for næringslivet.  Paradokset er at man har stort behov for det motsatte, enn det som oppnås med dagens politikk. Ja det er all grunn til å våge noe nytt, alt å vinne kanskje? At leger på sykehusene også må være sekretærer, og at lærere også må være omsorgspersoner når skolehelsetjenesten er blitt rasjonalisert bort er eksempler på resultatet av maskintenkningen.

De gamle gode vaktmestere som før var spesialister til å fikse det meste på sitt felt, er i det offentlige for lengst blitt rasjonalisert bort sammen med tilsvarende funksjoner. På sykehjemmene har sykepleierne overtatt den funksjonen. Tidligere vaktmestere kan få lønn på NAV, sammen med mange små selvstendige næringsdrivende som kneler og må kaste inn håndkleet på grunn av kontrollregimer de ikke makter å følge. Det blir ikke noe nytt og  innovativt skapende av det.  Ikke rart det er så mange deprimerte mennesker.

Mennesker har behov for å skape og bruke sin kreative kompetanse sa Maslow, og tilla det viktighet som et av menneskets grunnleggende behov. La befolkningen få bedre muligheter til å bruke sin kreative kompetanse, ja så blir det også mer innovasjon og mindre behov for reformer kanskje? Kanskje det kan skje noen uventede og spennende kvantesprang som bringer utviklingen videre, hvis flere får mulighet til å slippe til, får støtte til det ved at myndighetene bruker penger på en ny måte enn lønn på NAV? Kanskje kan det også bidra til bedre folkehelse når folk får bruke sin erfaring og kreative kompetanse, og dermed dekket sitt behov for utvikling og vekst som menneske? Resultatene kan umulig bli dårligere enn erfaringene tilsier at de blir med myndighetenes reformfelle. Livet kan kanskje oppleves mer meningsfullt for flere selv om mange opplever å være tilfredse med det de har i dag.

delicious | digg | reddit | facebook | technorati | stumbleupon | savetheurl
Lik og del 😉

Leave a Comment

Filed under Inkluderende arbeidsliv, Next practice, Organisasjoner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

*